Gjensidighet

Jeg har et dilemma jeg har grublet på.
Noe som treffer helt inn i kjernen av hvem jeg er – en verdi jeg trodde sto stødig, men som jeg ser at jeg sklir lenger og lenger bort fra.

Hvorfor er det sånn?
Hvorfor får jeg det ikke til, når det egentlig er så viktig for meg?
Når det betyr så mye?

Jeg kan ikke fortelle deg hva det er.
Men jeg kan si at det har vært med meg hele livet.
Et stille ekko som alltid har vært der, men som jeg nå kjenner glir lenger og lenger bort.

Jeg har grublet på det lenge.
Hva skal til for at dette igjen skal føles riktig?
Hva er det som mangler – det ene som får alt til å falle på plass?

Og i dag, midt i morgensidene, kom svaret:
Det mangler gjensidighet.

Du har kanskje kjent på det samme.
Den følelsen av å stå alene i noe som egentlig skal være toveis.
Og hvordan det langsomt tærer på.

Når gjensidigheten forsvinner, forsvinner fundamentet.
Da mangler grunnmuren – det trygge å lene seg inntil.
Det som får meg til å føle meg sett, holdt, og respektert.

Når det blir ensidig, forsvinner jeg.

Jeg blir:
– Usikker
– Rar
– Full av tankespinn
– Overbevist om at jeg mislykkes
– Og med en dyp følelse av at noe helt vesentlig mangler.

Gjensidighet.

Etter flere ukers grubling dukket ordet endelig opp.
Og nå vet jeg hva jeg skal be om.

Det føles nesten magisk – som om bare det å finne ordet har flyttet noe i meg.
Kanskje vil det rette opp balansen.
Kanskje vil det sende alt utfor skråningen.

Begge deler er greit.

For første gang på lenge føler jeg meg skamløs.
Fri.

Jeg håper det er gjensidig.