Må du spare til pensjon?

Denne posten har jeg hatt lyst til å skrive lenge. Kanskje har du også kjent på den stille tvilen:

Må jeg egentlig spare i fond hver måned for å være et ansvarlig menneske? For å overleve og leve godt som pensjonist?

Svaret mitt er nei.
Du må ikke.
Men du slipper aldri unna at du selv eier konsekvensene av valgene dine – nå og senere.

For meg handler pensjon om suverenitet:
Hvem vil jeg være, hva skal livet mitt koste, og hvilken rytme vil jeg leve i?
Jeg kjøper ikke hele narrativet om at trygghet bare skapes gjennom spareavtaler. Å sette pengene i fond. Det mangler noe. Noe som er grunnleggende og viktig. Noe som gjør at du ikke føler deg bakpå om du ikke begynte å spare i fond når du var 20.

Jeg er faktisk sikker på at vi trenger en økonomi som setter mennesker og omsorg foran avkastningskurver. Og jeg tror vi kommer lenger med fellesskap, ferdigheter og forvaltning – enn med blind tro på at «systemet ordner alt». Hverken Folketrygden eller sparing i fond. 

Systemet – og det som faktisk skjedde

Jeg er av den generasjonen som rakk å miste deler av «de eldste kronene» som ble spart i pensjon. OM du var så heldig at arbeidsgiver sparte i pensjon for deg. Dette var før OTP-ordningen kom (2006), og da var det vanlig at du måtte stå 1–3 år i en jobb for å få med pensjonen din. Byttet du jobb før det, ble verdiene igjen i ordningen. Renters rente på de kronene fikk jeg aldri. Jeg har lurt på hvor de pengene ble av. I dag er reglene bedre (OTP fra første krone og første dag for rapporteringspliktig lønn), men historikken min forsvinner ikke. Derfor velger jeg bevisst hvordan jeg vil stå stødig fremover. Men med pensjonsreformen i 2011 - ble du også gjort mer ansvarlig for din egen pensjon. Det offentlige systemet bidrar med mindre, så du er mer ansvarlig for egen inntekt etter at du slutter å jobbe. 

Hva jeg mener når jeg sier «du må ikke»

Å si «du må ikke spare i pensjon» betyr ikke «len deg på partneren din» eller «håp på flaks». Tvert imot. Det betyr at du kan velge en annen vei – og ta fullt eierskap til den.

• Du kan bygge trygghet gjennom lavere levekost og høyere selvforsyning.

• Du kan skape små, jevne inntektsstrømmer som følger deg uansett.

• Du kan forvalte tid, energi og relasjoner like seriøst som penger.

• Du kan stå i en lokal økonomi – der verdiene faktisk blir værende i nabolaget.

Poenget er ikke at alle bør gjøre dette. Poenget er at du kan, og at du tåler å stå for konsekvensene.

Tre sannheter jeg forholder meg til

1. Penger er fortsatt byttemiddelet vårt.
   Vi kan kritisere kapitalismen og samtidig erkjenne at vi trenger kroner til mat, bolig, strøm og helse. Om midlene dine kommer via spareavtaler, små inntekter, utleie, jord, håndverk – eller en miks – er et verdivalg. Og et mulighetsvalg. Mange orker ikke å jobbe etter pensjonsalder, og det kan jeg godt forstå. Men vi har alltid en mulighet, er du nysgjerrig må du lete etter de. 

2. Oversikt slår kontroll.
   Jeg snakker ikke om detalj-styring. Jeg snakker om å vite hva livet ditt faktisk koster per måned – og hva du har lyst til å bruke det på. Den oversikten er frigjørende, ikke kvelende. Oversikt gir muligheter og tar de valgene som er rett for deg, kan du leve med den friheten du trenger. 

3. Rettferdighet hjemme er økonomi.
   Hvis én tar mer omsorg, går ned i stilling eller mister OTP, er det ren kjærlighet – og ren rettferdighet – å utjevne. Ikke som et «lån av godvilje», men som en avtale. Skriv den ned. Vi må støtte hverandre i parforholdet. 

Intuisjon + klarhet + ærlighet

Jeg trekker tarot. Jeg skriver morgensider. Noen dager føler jeg meg ulogisk, spesielt i overgangsalderen – og da er det godt å kunne lene seg på syklus-kunnskap og egen rytme. For meg betyr det: å bruk intuisjonen, klarhet i kommunikasjonen og å møte frykt uten å la den styre. Jeg trenger begge deler: magefølelse og tall på en linje. Og kjærlighet. Masse kjærlighet. 

Men hva med risiko?

Ja. Risiko finnes overalt – også i spareavtaler. Den finnes i renter, jobbsikkerhet, helse, politikk og forsyningslinjer. Min tilnærming er ikke å late som om risiko ikke finnes, men å spre den: flere små bein å stå på, mer lokalt, mindre sårbarhet i hverdagskostnader, mer rettferdighet hjemme, og relasjoner som faktisk bærer.

Hva dette ikke er

• Det er ikke et angrep på deg som elsker spareavtalen din.

• Det er ikke en romantisering av «å klare seg selv» uten fellesskap.

• Det er ikke en unnskyldning for å ikke ta ansvar.

Dette er en invitasjon til å tenke friere – og stå stødigere.

Spørsmål jeg grubler på

• Hvilket liv vil du faktisk finansiere? Hvordan ser en god hverdag ut når du er 70–80?

• Hvilke må-ha-kostnader kan du gjøre mindre sårbare – uten at livet blir fattigere?

• Hvilke ferdigheter, relasjoner eller små inntekter vil du glede deg over å bygge – lenge før «pensjonsalder»?

• Hvilken avtale trenger dere hjemme for at kjærlighet også skal være økonomisk rettferdig?

Jeg velger å tro at frihet i alderdommen ikke bare er et fond. Det er en rytme: jord under neglene, varme relasjoner, noen små penger som flyter jevnt – og en økonomi som speiler verdiene mine. Ikke fordi jeg må. Fordi jeg vil.